A-ha da de presenterte sommeren konsert på Ullevaal. Foto: Mari Bangstad, Nettavisen

Og her aner vi et konfliktområde man formelig kan høre resultatene av på plata. Les hva Magne uttaler på det engelske presseskrivet som følger med plata: «Sure I’m sad that a couple of my tracks and ideas did not make their way onto Lifelines, but the other two guys feel the same way».

Det er bare det at plata likevel er blitt over en time lang, og at minst fem av albumets femten låter med fordel kunne vært skåret bort.

Det underlige er at dette ikke er noen umulig kabal å løse heller, hvis vi forutsetter at dette har med fordelingspolitikk å gjøre. For det er ikke slik at det er noen av de tre medlemmene som særlig utpeker seg med svake låter.

Perler som svin er faktisk påfallende likelig fordelt med hensyn til opphavsmennene, og dermed later problemet å være at samtlige tre har krevet for mye i forhold til egen representasjon på plata.

«Lifelines» ville for eksempel vært betraktelig nærmere en femmer på terningen dersom Magne Furuholmen kunne gitt slipp på sin Celine Dionsk svulstige «White Canvas», Morten Harket på sin overflatiske og tomt pulserende «Cannot Hide» og Paal Waaktaar-Savoy på sin spinkle og mildt irriterende «Afternoon High».

Det var tre, og jeg kunne gjerne klippet vekk to-tre til. Da ville i hvert fall jeg sittet igjen med et suverent a-ha-album.

Morten Harket i Valhall i fjor. Foto: Mari Bangstad, Nettavisen

Med strammere redigering kunne vi faktisk sittet igjen med en plate som ville pustet «Scoundrel Days» i nakken, med blinkskudd som det smått episke tittelsporet «Lifelines», singelhiten «Forever Not Yours» og sangperler som «A Little Bit», «You Wanted More», «Dragonfly» og «Oranges On Appletrees».

På sitt beste har a-ha gitt oss mer gåsehudfremkallende enn noe annet norsk band. Baksiden av medaljen er at trioen også later til å ha avlet frem tre egoer litt for store til å se sitt felles beste.