Og med ett er andre halvdel av bandnavnet Motorpsycho sterkere representert enn den første. Velkommen til klassisk amerikansk nypsykedelia fra Trondheim.
Motorpsycho
Phanerothyme
SonySom om de var et litt sent ankommet nyakustisk band, åpner Motorpsycho sin «Phanerothyme» med den lavmælt smukke «Bedroom Eyes», som mest av alt minner om, unnskyld den forslitte klisjeen, stemningen på Nick Drakes «Five Leaves Left».
Herfra går det imidlertid raskt over i det mer psykedeliske Motorpsycho vi så konturene av på den tidvis forbløffende friske forrigeplata «Let Them Eat Cake».Her smaker det mer enn noensinne av småskrudd melodisk syrerock med seksti- og søttitallsreferanser på alle kanter. Crosby, Stills, Nash & Young, Byrds, Doors, litt Queen, Cream, Jefferson Airplane, samt en hel masse annen fengende hippiepsykedelia og amerikansk veskystfolk. Her går det for seg med både tverrfløyte, theremin, mellotron, wurlitzer og hva vet jeg. | | Gutta i Motorpsycho treffer igjen. |
| |
|
Best av alt er kanskje den klassisk Motorpsycho-dramatiske «Painting The Nigth Unreal», hvis den æren da ikke må gå til «Go To California», en svingende, helt usaklig medrivende sak hvis mellomspill er som er som snytt ut av nesa på The Doors og «Riders On A Storm».Den avsluttende «When You’re Dead» må også nevnes. Eneste låt her som er skrevet av Gebhardt, hvis låtskrivertalent også viser seg fint frem i HGH. Nydelig arrangert at Line Horntveth fra Jaga Jazzist (av alle!), er det bare å konstatere at like vakker 60-tallsmelankoli har vi ellers bare hørt fra norsk hold av det evig undervurderte Oslobandet Dog Age.
I det hele tatt er den noe av en anakronisme, denne «Phanerothyme». Jeg vet minsanten ikke hva som er mest underlig: At den er laget i 2001 eller at den er laget av en norsk gruppe.
Eller at den er så fordømt bra. For et band!
bil/caravan
